Mobile utfordringer

I en tid har jeg hatt en snikende følelse av at mobilen min ikke holder mål lenger. Riktignok er den over minstemålet, tror jeg, men jeg begynner å få kunstige behov. F.eks. forventes det at jeg svarer på epost umiddelbart, og uten opphold selv om jeg f.eks. er i Vennesla. Dessuten har min mobiltelefon visstnok et forferdelig dårlig kamera. Jeg har ikke prøvd å ta bilder med det, bortsett fra av en ikke navngitt fyr jeg er i slekt med. Men han blir aldri god på bilder, eller i det hele tatt, så jeg kan neppe legge skylda på kameraet (dessuten stod det masse politifolk og ambulanser i veien da jeg skulle knipse bildet).

Nåvel. Som du skjønner kjære leser så må jeg altså kjøpe ny mobiltelefon, og det er ikke så lett.
Men det er gøy å lete etter produkter på nettet, så jeg kastet meg over tastaturet. Den første modellen jeg så på hadde alle funksjonene jeg trengte, men var klumpete og rosa. Så fant jeg en som var fin, og hadde alt, men som krevde softwareoppdateringer som i skrivende stund bare kan leveres på planeten Jupiter. Dessuten var menyene på Klingon, et språk jeg aldri helt har behersket. Pussig nok var den merket med "Designed in California" (men det kan forklare språket). På nettet stårt det MYE om hver modell, om display og facebookklient, om google og sar-verdier. Men ikke noe om hvordan telefonen fungerer i grisgrendte strøk med smådårlig dekning, eller om den tåler å bli overkjørt av en vanlig norsk landbrukstraktor. Ei heller hvor mye selgeren ler når jeg går ut av butikken med akkurat DEN modellen....
Men, etter mye fram og tilbake hadde jeg tre kandidater, uten noen klar formening om hvilken som var best for meg.

Så jeg bestemte meg for å oppsøke en butikk, som jeg trodde var en faghandel. Så feil kan man ta. Bak disken stod ei jente som akkurat hadde fått av seg russedressen, og var verdensmester i tyggegummi-tygging med boble. Jeg trodde nesten jeg var kommet inn på en bensinstasjon, så for å holde maska ba jeg om to løkpølser og en liter motorolje. Men da jeg fikk spist den ene pølsa innså jeg at jeg allikevel var i en forretning som solgte mobiltelefoner, og gjenvant fatningen. Jeg pekte på en modell jeg kjente igjen fra nettet, og dristet meg til et spørsmål. Nei det vet jeg ikke, sa jenta og blåste en stor boble. Men det vet sikkert sjefen min, bare at han ikke er her nå. -Når kommer han igjen da, spurte jeg. Han fikk tre måneder, men bare en ubetinget sa jenta, så han er nok tilbake i neste uke. Jeg takket pent for hjelpen, nappet med meg en ekstra serviett til den siste pølsa og tuslet ut døra.

Enden på visa ble at jeg etter velmente råd fra en tvilsom kompis har bestemt meg for å kjøpe en telefon som er nesten helt lik til den jeg har, bare med litt annen farge og det som med hans ord er "jevli goe taster". Samt at det går an å send epost med den når jeg er i Vennesla, og t.o.m. på Vegårshei (det sjekket vi). Jeg blir sikkert fornøyd. Og Nokia er sikkert enda mer fornøyd som har klart å selge enda en overpriset mobiltelefon til en ikke fullt så overpriset kunde.

Litt om snørr, sykehus og Christian IV

Den store debatten om framtida til agderfylkene er godt i gang. Selvsagt er dette en viktig debatt, men etter min mening blir snørr og barter blandet i et forhold som man ikke finner selv under fem-mila i Holmenkollen.

Sykehus
Utviklingen ved sykehuset i Arendal blir ofte dratt fram som et eksempel av de som er konsekvent mot fylkessammenslåing. Problemet er at sykehusene takket være AP, Frp og Høyre ikke lenger er styrt av folkevalgte, men av et såkalt profesjonellt styre.

Da sykehusene var eid og drevet av fylkeskommunen hadde vi et utmerket samarbeid mellom Aust- og Vest-Agder og vi hadde store utbygginger ved ASA på 90-tallet. Det var noe vi gjerne skulle ha fortsatt, men gigantomanien til AP og Frp tok overhånd. Resultatet av sykehusreformen var mildt sagt mislykket: helsekøene har vokst, behandlingstilbudene har i mange tilfeller blitt sentralisert og lokalsykehus er truet av nedlegging.

Vi får tro Jan Roger Olsen når han sier at strategien om å ha to likeverdige sykehus på Agder ligger fast, men etter mitt syn er det svært betenkelig at vi har mistet lokal folkevalgt kontroll.

Sykehus-saken er altså ingen god sammenlikning for hva som kan skje hvis fylkene blir slått sammen. I en sammenslåingsprosess vil det være lokale politikere som bestemmer.

Arendal vs. Kristiansand
Christian IV var i likhet med undertegnede glad i damer. Men han likte også i å grunnlegge nye byer. Da han fant på at det skulle anlegges en by på innsiden av Flekkerøy ble Arendals innbyggere først pålagt å flytte dit. Det skapte naturligvis stor forbitrelse, Arendal var tross alt den eldste byen i Agder. Tilslutt slapp man å flytte, men måtte i stedet betale en årlig avgift til Kristiansand. Dette pågikk til langt utpå 1800-tallet. Dette var heller ikke særlig populært, naturlig nok. Kan det være dette som enda ligger bak Arendals langt fremskredne skepsis til alt som har med Kristiansand å gjøre? For oss som ser det litt fra sidelinja er det hvertfall litt snodig å se at Arendalittene er skeptiske og mistroiske til nær sagt alt som kommer fra naboen i vest.

Hva så?
Det er over 350 år siden Christian IV parkerte hestene for godt. I mellomtida har vi klart oss gjennom bybranner, kriger og Melodi Grand Prix. Vi har et moderne, eksportrettet næringsliv i begge fylkene. Gjennom samarbeid har vi gjordt store framskritt innen infrastruktur, f.eks. er Agderfylkene helt i tet på breibandsdekning. Vi opplever stor tilflytting og befolkningsvekst. Men politisk er vi fremdeles to nokså adskilte enheter, og to av de minste fylkene i landet.

Uansett hvilket resultat det blir av selve sammenslåingsdebatten er det viktig at vi fokuserer på den positive utviklingen vi er inne i, og vi har et felles ansvar for gjøre Agder til en enda bedre og livskraftig region. Men mer om det ved en senere anledning.


(Bonusspørsmål: Hvilken kjent begrep har jeg bevisst utelatt fra denne teksten?)

Lenovo Ideapad S12

Jeg begynte egentlig å skrive en lengre avhandling om denne pc?en. Men så gadd jeg ikke. Poenget mitt var at jeg lenge har ønsket meg en mellomting mellom Macbook?en min og disse små ultraportable, som jeg til nå synes har hatt for liten skjerm til å gjøre noe fornuftig med. Lenovo Ideapad S12 har 12-tommers skjerm med 1280x800 oppløsning, Intel Atom prosessor og 6-cellers batteri som gir meg en driftstid på rundt fem timer. Vekta er sparsommelige 1,5kg. Tastaturet er i full størrelse og er en drøm å skrive på. Jeg er ikke helt venn med trackpaden, men det er fordi jeg har blitt bortskjemt av Apple gjennom mange år. Alt dette får man for under fire tusenlapper. Det er ikke verst!

I bruk oppleves maskinen grei nok, det går ikke akkurat veldig kjapt, men det gjør det ikke med noen maskiner med Atom prosessor. Til skriving, epost-lesing og oppkobling mot terminalserver er den mer en kjapp nok. Minnet kan utvides til to gigabyte, og det står på programmet til uka. Sammen med en oppgradering av operativsystemet til enten Linux eller Windows 7, vil nok responsen bli vesentlig bedre også.

Noen ulemper er det selvsagt også med dette maskinen, vifta starter i tide og utide men jeg har lært meg å leve med. Det er bare når jeg sitter i et lite, helt stille rom at det er merkbart. Batteriet stikker noe ut på baksiden, og det var jeg i utgangspunktet skeptisk til, men foreløbig har det ikke vært noe problem med det heller.

Alt i alt har jeg vært ganske fornøyd med denne maskinen de to månendene jeg har hatt den, og den kan anbefales til de som ønsker seg en lett og grei pc med god batterkapasistet uten å måtte gi avkall på skjermoppløsning.

Ryggplager og andre sidesprang

Helse-norge. Helse-Hansen. Helly Hansen. Det går fort litt i ball for en bonde in-spe som har vondt både her og der. Det begynte så uskyldig med en liten, men ikke særlig plagsom vond følelse i ryggen forrige lørdag. Ah, en perfekt anledning til å tilbringe en kveld på sofaen, tenkte jeg og fant fram godsaker fra såvel pizzafabrikken på Stranda som bryggeriet i Arendal. Så langt alt vel.

Å herregud var omkvedet søndag morgen. Og det lenge før kjerketid. Når det svartner for øynene i det man prøver å komme seg  ut av senga er enden nær. Og sånn gikk dagene med stadig økende vondt i korsryggen og tanker om isjas, gåstol og av en eller annen grunn den gamle sangen Så møtes vi hist ved floden. Den eneste floden jeg så var strømmen av stadig sterkere banneord for hver lille bevegelse man måtte pine seg gjennom.

Natt til fredag hadde mine indre organer tydeligvis krigsråd. Strategien var nå at nakkeregionen skulle ta den største støyten. Det medførte at det var plent umulig å holde hodet rett. Resten av dagen gikk jeg med sterk slagside til babord. Hiv o hoi og en kasse med Valium.

Redningen ble, som så mange ganger før et aldeles fantastisk flytende produkt som heter Gammel Dansk. En god gammel venn som alltid stiller opp, uansett anledning. To støyter gammel dansk, en varm dusj og så to støyter til. Gjenta om nødvendig. Da måtte selv vranglåste nakkemuskler gi etter. Og i dag føler jeg meg faktisk nesten helt i vater! Men jeg føler meg ikke helt sikker, gudene vet om ikke jeg våkner i morgen med helvetesild eller sure sokker.

Har valgkampen vært kjedelig?

De såkalte ekspertene sier at valgkampen har vært en tildels kjedelig valgkamp i år. De store kampsakene har glimret med sitt fravær, og debatten har mest dreid seg om Jens eller Jensen. Nå tyder alt på at Jensen ikke kommer til å bli statsminister, etter som om hun helt på egenhånd har klart å manøvrere seg inn i ett hjørne det er vanskelig å komme seg ut av. Men jeg er litt enig med ekspertene, det har ikke vært de store prinsipielle debattene eller de store sakene som har preget valgkampen. Vi i Senterpartiet har prøvd å få fram at Høyre, Frp og Venstre vil tvangssammenslå kommuner og at EU-debatten igjen er aktuell. Dette er store viktige spørsmål som velgerene absolutt burde få anledning til å høre alle partienes mening om.

Til sjuende og sist spørs det ikke om det kanskje må en sexskandale til for å få fokuset bort fra Jens vs. Jensen. Anyone?

Gullkorn i valgkampen

Det er gøy å lese nettdebatter, selv om det i de fleste tilfeller er mer sirkus enn brød.
Her er noen av dagens høydepunkter..:

Lo er en ulovelig organsisasjon laget av arbeidere som prøver å opprettholde kusntige rettigheter. (organisasjonsfrihet i ett litt annerledes perspektiv)

Og hvem har bestemt dette? Jo den fantastiske rødgrønne regjeringen med KUNNSKAPSLØFTET! Trenger vi si noe mer? (sagt om bruk av PC i skolen)

Det er forferdelig å betale slik for bom-veier. Gir man vegvesenet den ene bommen så tar de alle 10. (nye utfordringer i samferdselspolitikken)

Ja vi bør kaste ut Jens fra hans silkelakner i statsminister boligen (har noen vært å sjekka forholdene på sovereommet til Jens?)

nei takke meg til et parti som vil prioritere det Norske folk isteden for å sende milliarder ut av landet i håp om en toppstilling i FN. (diplomatisk pessimisme)

Det ble dog flest mandater til de rødgrønne bl.a. fordi mennesker bosatt i finnmark og ute ellers i gokk verdsettes mer enn vi som bor på sentrale østlandet. Dette systemet er innført for å gi bondefasistene og arbeiderpartiet et udemokratisk overtak. (fra et reflektert innspill om valgordningen)

Slepebåter

I tida etter "Full City" havariet utenfor Langesund har partiene konkurrert om å henholdvis være mest for økt oljeberedskap og kritisert andre for å ikke være for oljeberedskap. Da regjeringen bestemte å anskaffe en slepebåt som skal stasjoneres på Sørlandet, var det stor konkurranse om å ta æren for det. Senterpartiet er det eneste partiet som faktisk har programfestet at en slik slepebåt må på plass, ikke bare på Sørlandet med også på Stadt.